Rasens historie

Irsk terrierens historie går flere hundre år tilbake. Opprinnelsen er de gamle jaktterriere, som fantes over hele Irland, og som hadde til oppgave å holde rovdyrbestanden nede, og å passe hus og hjem. Man tror også at skotske og walisiske jaktterriere ligger bak.

Det diskuteres stadig hvilken av de tre kjente irske terrierrasene, Irsk, Kerry Blue eller Irish softcoated wheaten terrier, som er den opprinnelige. Antakelig har de eksistert side om side eller i skjønn forening i flere hundre år. I alle fall var det kjent at helt til annen halvdel av 1800-tallet kunne det bli født røde, blå og hvite valper i samme kull.

På en utstilling i Dublin i 1873 hadde Irsk terrier egne klasser, og til alles forbauselse møtte det opp hele 50 hunder. De så ganske forskjellige ut. Noen lignet mest på Cairn terriere. I følge utstillingsreglene skulle hundene egentlig ha en stamtavle for å kunne delta, men dette var man nok ikke så nøye med, for vinneren sto oppført som: "Oppdrettet av eieren. Avstamning ukjent." Den ble for øvrig betegnet som en raseren, hvit Irsk terrier.


Størrelsen var ikke standardisert, det var vektklasser for hunder over og under 9 pounds (1 pound = ca 0,45 kg). To år senere ble minimumsvekten satt til 12 pounds, og året etter ble denne øket til 16 pounds.

I Irland var det ikke noe klart skille mellom jaktterriere fra de forskjellige distrikter, men William Graham fra Belfast begynte tidlig i 1870-årene å renavle den røde typen, som ble kalt Irsk terrier. Hans championtispe Erin betraktes som rasens stammor. Paret med Killiney Boy, som nærmest lignet en Welsh terrier, ga hun blant annet sønnen Playboy, som var født med så små ører at de ikke behøvde kuperes, noe som var vanlig å gjøre på den tiden. Playboy ga de små ørene videre til sitt avkom, slik at rasen fikk de foldeører som den har i dag.

I 1875 ble den første Irsk terrier utstilt utenfor Irland, på en utstilling i Glasgow. Irsk terrier klubb ble stiftet i Dublin 31. mars 1879, og den offisielle standard ble skrevet. Senere er det gjort endringer, da særlig med hensyn til størrelsen.

Terrierne i Irland er blitt brukt på samme måte som de forskjellige britiske terrierraser: Til utryddelse av rotter og rovdyr rundt hjemmet, til jakt på blant annet rev, grevling og oter, og mange steder også som vannapportør. Da Irsk terrier fikk større utbredelse i utlandet, klarte den seg fint også som storviltjeger, både i det kalde nord og i tropene. Under 1. verdenskrig ble den benyttet både til vakttjeneste og som rapporthund. Sjefen for den britiske krigshundeskolen, oberstløytnant Richardson, skrev senere at mang en soldat skylder en Irsk terrier sitt liv. 

I 1890-årene gikk den Irske terrieren sin seiersgang rundt om i verden. Det skyldes ikke minst en Mr. Krehl, som fikk i oppgave å skrive et kort kapitel i et nytt, stort verk som ble kalt "The Book of the Dog". Han skrev med stor begeistring om rasen og utstyrte den med alle mulige flotte egenskaper en hund noensinne hadde hatt, pluss et par stykker til.

Irsk terrier var derfor svært populær i forrige århundre, men gikk i mellomkrigstiden en god del tilbake. I Norge ble den første Irsk terrier utstilt på NKKs utstilling i 1898, hvor den fikk 2. premie. Dette var en engelsk import.

Irsk terrier har blitt beskrevet med uttrykket "daredevil". I tidens løp har mange feilaktig lagt trykk på ordets annen halvdel, "devil", som betyr djevel. "Den røde djevelen" kaller de derfor Irsk terrier. I virkeligheten betyr ”daredevil” bare "vågehals" og forteller at Irsk terrier er mer enn bare modig; den er dumdristig. Med en djevels mot - kunne man kanskje oversette det – skal den takle enhver situasjon slik som dens temperament og viljestyrke befaler den, og enser ikke overmakt eller livsfare.

Men det er altfor ensidig bare å fremheve denne siden av den rødhårete ires karakter. I denne edle, velbygde og sterke hunden, rommes det en fantastisk lojalitet overfor de mennesker den har knyttet til seg. En kjærlig sjel som higer etter å være nær dem og være dem til pass. En intelligens, som gjør den i stand til å lære nesten alt og til å handle, med konduite på egen hånd, men samtidig med en ubøyelig stolthet som ikke vil la seg knekke.

Derfor krever den også, kanskje mer enn noen annen terrier, at man oppdrar den med kjærlighet og bestemthet, at man i det hele tatt behandler den som en venn, som må rettledes av og til, men aldri underkues. Oppdratt slik er Irsk terrier en flott familiehund, og den er hundre prosent pålitelig overfor barn. Den er også meget fintfølende når det hersker misstemning innen familien. Den gjør da alt den kan for at familiesamholdet skal bli opprettholdt. Det er noe avslappet, ja, nærmest totalt hengivent, over den tålmodighet som den viser menneskenes ofte merkverdige påfunn.
 

Irsk terrier er også foreviget i litteraturen. I Jack Londons to romaner "Jerry" og "Michael, Jerrys bror" blir det spilt på hele registeret av denne rasens prektige egenskaper.

Champion fra begynnelsen av 1900